Ny start. Lets go:Navnet er May. Jeg er 19 år ung og bosatt i den lille kystbyen Kristiansund, som heldigvis ikke vises så godt på kartet. Her har jeg ikke bodd hele livet, jeg har flyttet en del fram og tilbake fra et sted (
som jeg ikke trenger å nevne navnet på). Bare det å skrive stedsnavnet får meg til å ville rive hodet av nærmeste person, som i dette tilfellet blir den stakkars kjæresten min. Han heter foresten Kevin. Han er vel den personen jeg ser mest opp til her i verden. Ikke bare fordi han er verdens flotteste og beste kjæreste, men også fordi han er 40cm høyere enn meg. Sammen med kattene mine, feit og feitere, bor jeg i en fantastisk leilighet sentralt beliggende i byen, og her trives jeg som ild i tørt gress.
Også over til litt annen random, unødvendig fakta:
Jeg er redd og bekymra for litt for mye. Blant annet er jeg redd for at ballonger skal sprekke, edderkopper skal hoppe på meg (
og spise meg levende selvsagt), at noen jeg er glad i kommer til å dø, at andre mennesker (eller dyr) har det vondt, eller at tuneller skal rase sammen.
Jeg er umulig å få kontakt med når jeg ser på tv, film eller er sykelig opptatt med noe på dataen. Jeg har også store problemer med å skrive og snakke på samme tid, og dermed blir jeg tvunget til å velge en av delene, noe jeg selv svært sjeldent legger merke til, men ofte får høre.
Jeg tenker og spør alt for mye. Noe som resulterer i at jeg snakker (og ikke minst skriver) alt for mye. "
Hvordan fant de ut at jorda var rund? Hvor mange sommerfugler finnes det i verden? Hva skal jeg ha til middag i dag? Spagetti.. Nei, kanskje nudler." Hodet mitt er stadig (
da snakker vi stadig) okkupert av alle verdens tanker og spørsmål. Jeg er også forferdelig nyskjerrig, og jeg graver og spør hos alt og alle, og gir meg som regel ikke før jeg har den informasjonen jeg trenger. Er ikke det flott?
Jeg elsker å få andre til å le! Det må være noe av det beste jeg vet. Jeg fjaser, tuller og dummer meg ut til enhver pris, sålenge det vil få andre rundt meg til å le. Jeg bryr meg ikke om noen ler AV eller MED meg, så lenge de ler. "
I'm known as the funny one, but I don't crack to make people smile. Its because I fear feeling their sadness." - Post secrets.
Jeg glemmer alt for mye. Ikke nok med at jeg glemmer møter og avtaler, men jeg glemmer også å lukke igjen brødposen, sette inn pålegget etter meg, lade telefonen, betale regninger.. Ja, til og med glemmer jeg å trekke ned i dass.
Jeg hater å være alene. Jeg blir veldig redd, bekymra og nervøs når jeg er alene, mest av alt om jeg er alene rundt fremmede mennesker uten noen jeg kjenner til å holde meg med selskap. Dette gjelder hvor enn jeg går, skole, arbeid eller på kjøpesenteret. Det er vel den største svakheten jeg har, og det utfordrer selvstendigheten min daglig.
Jeg hater å late som jeg er noen andre enn jeg er. Og ikke minst alle andre som utgir seg for å være noe de ikke er. Derfor er jeg alltid meg selv. Jeg prøver iallefall mitt aller beste. Må jeg fise, så må du ikke forvente at jeg skal holde den informasjonen inni meg. Fra verken foran eller bak.
Jeg tar meg alltid veldig nær av det alle andre sier om/til meg. Etter å ha tatt imot dritt fra alle mulige mennesker i så mange år, har jeg grodd pigger og klør. Er det noen som truer meg, selvtilitten min eller noen jeg er glad i på en eller annen måte, vil jeg garantere at jeg ikke snur det andre kinnet til.
Min største drøm har og vil alltid være å bli dyrepoliti. Eller ambulansesjåfør. Eller pilot. Eller førskolelærer. Eller reiseguide. Med andre ord har jeg aldri helt bestemt meg, og kjenner jeg meg selv rett vil det nok ta laang tid før jeg er klar for å løpe mot "
den store drømmen". For tiden er den lagt på hylla. Jeg har gitt opp. Derfor slutta jeg skolen. Jeg så ikke vitsen, og gjør fortsatt ikke det.
Da tror jeg det er nok om meg. Det var det jo forsåvidt for 10 sider siden, men ja. La gå. Jeg blir så opphengt i å snakke om meg selv, skjønner dere :---------)
Også var det bilde av meg da, selvsagt.
